Basebarnehager

I løpet av en kort periode har det stormet opp en heftig debatt rundt konseptet basebarnehage spesielt med tanke på de minste barna. Jeg er veldig fascinert av basebarnehager. Jeg har selv jobbet i en stor basebarnehage i Oslo, på småbarnsbase. Kapasiteten i den barnehagen ligger på ca 190 barn med alle delte stillingene osv så var vi omtrent 64 ansatte. Denne barnehagen lå i bydel Grünerløkka. I forkant ble det avholdt flere personalmøter hvor Øyvind Henriksen etter min mening ikke klarte å betrygge personalgruppa som kom med mange spørsmål.  Jeg mener at dette var med på å skape en motstand som ikke hadde trengt å være der. Dette var med på å opprettholde skepsisen som var knyttet til overgange fra den tradisjonelle avdelingsbarnehagen til basebarnehage.

Så hva erfarte jeg gjennom den overveldende prosessen? Mye!

Jeg er i utgangspunktet ikke negativ til konseptet basebarnehage dersom det blir gjennomført optimalt. Det er her jeg opplever at problemene oppstår.

Kristin Halvorsen sier i Brennpunkt at det er lettere å rekruttere personal til store barnehager, blant annet menn som det jobbes aktivt med å trekke til barnehagene. Ja det stemmer, det var en av grunnen til at jeg ønsket å jobbe i den store barnehagen. Jeg satt med troen om at flere baser (team, grupper, avdelinger...) vil føre til et større og variert pedagogisk miljø. I virkeligheten ble dette både og. Spesielt i bydel Grünerløkka sliter de med rekruttering av førskolelærere. Uten å gå inn på eksakt hvor mange vi var, så kan jeg si at vi var svært få førskolelærere i pedagog stillingene. Dette bar de faglige diskusjonene veldig preg av. Det fagmiljøet Kristin Halvorsen trekker fram var ikke eksisterende.

I Brennpunkt trekker de fram Rodeløkka barnehage. Der kommer det fram at de skal ha tre småbarnsbaser (1 til 3år), med 9 barn i den enkelte basen. Basen skal være på 24m2. Det vil si at man holder seg til den ”opprinnelige” barnegruppesammensetningen på 9/3. Det vil si 9 barn, 1 pedagogisk leder og 2 assistenter. Jeg er en sterk tilhenger av denne sammensetningen for de minste barna. Det er en håndterlig gruppe og barna får få og faste ansatte å forholde seg til. Men dessverre er det ikke slik i de fleste tilfeller. I Morgenbladet kommer Lars Smith med følgende kommentar som jeg mener støtter min oppfattning av gruppestørrelsene. ”Ettåringene har kapasitet til å danne trygg tilknytning til to-tre profesjonelle omsorgspersoner i tillegg til foreldrene.”

Ta de 24m2, legg til 4 barn til og 5 voksne som deler 4 stillinger da blir sammensetningen en annen men, svært vanlig. La oss ta dette her enda lengre. Tidlig i høst kom jeg over en barnehage som har 18 småbarn, (hovedsakelig 1åringer) og 5 voksne i en gruppe.  Hvordan henger dette sammen med kunnskapen vi har om småbarnsutviklingen?

Monica Seland treffer spikeren på hodet når hun trekker inn økonomi. Ved å ha 18 barn og 5 voksne i en gruppe har man muligheten til å spare inn et helt årsverk i forhold til 9/3 gruppa. Men hvordan får de til dette tenker du kanskje?

”Forskrift om pedagogisk bemanning gir regler om hvor mange barn det kan være pr. pedagogisk leder. Pedagogisk leder skal være utdannet førskolelærer. Forskriften sier at: Det skal være én pedagogisk leder pr. 14–18 barn når barna er over tre år og én pedagogisk leder pr. 7–9 barn når barna er under tre år og barnas daglige oppholdstid er over seks timer.” Kilde Ellers står det ingenting om hvor mange voksne totalt man må være. Det kommer kun fram at det må være nok med voksne til at man kan drive tilfredstillende pedagogisk virksomhet. Men hvem skal kontrollere og definere tilfredstillende pedagogisk virksomhet? Kombinerer man dette med det høye sykefraværet som det er i barnehagen og lange åpningstider hvor personalet må spre seg over mange timer, hvor mange voksne er der egentlig i løpet av dagen?

Så over til det jeg likte med å jobbe i en basebarnehage. Det var helt fantastisk å ha en gymsal, musikkrom, bibliotek, formingsrom, togrom osv. Det var et sterkt FAU som sto på krava og tok opp mange interessante diskusjoner. Utearealet var stort og variert. Dette var med på bøte på at det til tider kan være vanskelig å få til turer for de minste barna da dagen deres er veldig bunnet opp av rutiner.

Hva med en kombinasjon? Ja takk til temarom og ja takk til spennende utearealer, ja takk til spennende fagmiljø og ja takk til stort nok rom til å kunne trekke tilbake med HELE barnegruppa.

Dette er bare en liten del av tankene jeg har knyttet til basebarnehage, men nå vil jeg høre hva andre tenker?  Skriv gjerne et innelegg. 


Ville bare legge til denne artiklen fra Ragnhild Lied 2. nestleder i Utdanningsforbundet. Link

Vil ha makstid i barnehagen

I dag kan man lese en artikkel i dagbladet hvor de tar opp et svært så spennende tema.

Kort sakt går det ut på at noen politikere i Kristiansand ønsker å innføre makstid i barnehagen. Denne makstiden skal gjelde flere området.

Makstid for total opphold i løpet av en uke.

Makstid for total opphold i løpet av en dag

Makstid for total åpningstid for barnehagen

Jeg mener at det er helt fantastisk at dette blir belyst i media. Makstid i barnehagen er et tema som er lite diskutert barnehagene. Det er et vepsebol som ingen ønsker å røre. For ved å gå inn på det så kan man ikke unngå å komme inn på et svært viktig og grunnlegende spørsmål.

Hva er hensikten med barnehagen og hvorfor går barn i barnehagen?

Pedagogisk tilbud for barna?

En del av en politisk føring om å få flere ut i arbeid?

Jeg for min del mener at det å være i barnehagen i 9 timer ikke er mye. For skal man rekke jobben så blir det nesten et minimum. Det jeg har reagert på er hvor få feriedager noen barn har. Jeg reagerer på at syke barn blir levert i barnehagen proppfull med paracet med håpet om at personalet ikke skal legge merke til at poden er febersyk før i det minste halve arbeidsdagen er ferdig. Det er ofte lettere å gå fra jobben når de ”vanskelige” barnehagetantene ringer enn å selv ta en voksen beslutning på morgenen om at barnet er SYK.  Dette gjelder på ingen måte alle foreldre og barn, men andelen er skremmende stort.

Så, hva skal man bruke tiden sin på å regulere, kvantiteten eller kvaliteten? Hva slags ”skade” får et friskt og opplagt barn av å være i barnehagen i 9 timer?  For å kunne svare her mener jeg at man må også se på tilbudet som er i barnehagen? Hva slags kvalitet er det på opplegget? Er det en barnehage som det er stadig underbemanning som igjen fører til overarbeidede ansatte som ikke klarer å følge opp barna? For det er en stor forskjell å være i en barnehage i 9 timer hvor hele dagen preges av stress, ekstrem støy og få muligheter til kunne trekke seg tilbake og ha ro VS i en barnehage der personalet har resurser og kompetanse til å tilrettelegge for en variert og stimulerende dag for barnet som samtidig gir rom for ro.

Jeg sender over ballen til dere der ute la oss endelig få i gang en diskusjon. 

Forskning

Et av de andre punktene som ble belyst i artikkelen var knyttet til forskning. Her kom det kritikk mot flere hold.

• Undervisningspersonalet feildisponerer tiden sin. Deres egen forskning blir prioritert framfor undervisningsarbeidet.
• Undervisningen henger ikke med nyere forskning.
• Forskningen som blir utført mangler fotfeste i barnehagehverdagen.

Undervisningspersonalet feildisponerer tiden sin. Deres egen forskning blir prioritert framfor undervisningsarbeidet.

I løpet av min utdanning opplevde jeg kanskje to ganger at en lærer ikke var tilstede p.g.a. fravær knyttet til egen forskning. Jeg opplevde ikke det som problemmatisk. Dette var planlagt og vi fikk enten vikar eller andre oppgaver å jobbe med. Det jeg derimot vet lite om er hvor mye tid som ble brukt i forkant for å planlegge som egentlig skulle brukt på undervisning og studentene.

Undervisningen henger ikke med nyere forskning.

For meg ble dette veldig tydelig da noen av bøkene vi brukte var så utdaterte at flere av begrepene i boka måtte bli toalt oversett. Men, hvilket sammenligningsgrunnlag er det en førskolelærerstudent egentlig har? Hvordan kan studenten vite at det som blir undervist er utdatert eller at det nettopp har kommet ut en gjennombrytende artikkel om temaet? Her er det utdanningsinstitusjonen som må ta ansvar og følge opp. De må følge opp at pensumlisten reflekterer oppdatert og aktuell forskning.

Forskningen som blir utført mangler fotfeste i barnehagehverdagen.

Her mener jeg ansvaret ligger på flere hold. I 2004, satt jeg å leste i Barnehagefolk. Der var det en helsideig annonse for en internasjonal konferanse som skulle avholdes i Oslo. Rettere sakt ved Høgskolen i Oslo. The 12th Conference of Reconceptualizing Early Childhood Research, Theory, and Practice. Jeg ble skikkelig spent. Dette her ville jeg være med på. Jeg gikk selv i mitt første år på Høgskolen i Oslo og var brennende engasjert i alt som hadde å gjøre med mitt framtidige yrke. Men det viste seg å ikke bli så lett. En skulle tro at når en internasjonal konferanse skulle komme til Oslo så ville det henge plakater og at de fleste lærerne ved førskolelærerutdanningen skulle være oppdatert. Men her tok jeg feil. Det var nesten ingen av lærerne som viste hva jeg snakket om. Jeg snakket med en venninne av meg som var styrer og hun hadde ikke lest barnehage folk på lenge så hun viste ikke hva jeg prata om og hun viste lite interesse for å delta. Hun hadde sikkert sinne grunner og måtte nok prioritere så kan skjønne hun ikke hadde fått dette med seg. Allikevel overasket det meg. 

Etter litt etterforskningsarbeid fikk jeg betalt kursavgiften og jeg ble offisielt en deltaker.

Denne konferansen var noe av det mest revolusjonerende jeg noen gang har vært med på. Det var flere foredrag som gikk simultant så mann måtte selv prioritere hvilken man ville delta på. WOW, det var så utrolig mye spennende å velge mellom. Ta en titt på programmet som er vedlagt. Her kom jeg i kontakt med engasjerte lærere fra Høgskolen som jeg ikke kjente til og andre fantastiske personer som jobbet aktivt med forskning knyttet til ”undervisning” av barn i barnehagealder. Den gnisten som ble tent i løpet av denne konferansen var det som ga meg den ekstra motivasjonen til å holde ut med førskolelærer utdanningen.

Så hva var negativ, hva savnet jeg? Barnehagefolk. Med utgangspunkt i deltakerlista, var det ikke en enste styrer eller pedagogisk leder som deltok på denne konferansen. Jeg var den eneste studenten fra høgskolen som ikke var knytta til et masterstudie. Barnehagefolk er et landsdekkende fagblad. Hvor var barnehagefolka? Konferansen var åpen, alle kunne sende inn en ”søknad” om å bidra under konferansen. Dette her ville jo vært en helt fantastisk mulighet for en pedagogisk leder å synliggjøre sin arbeidsmåte overfor en internasjonal gruppe. Tenk å få tilbakemelding fra en så fantastisk gruppe? Men ingen benyttet seg av muligheten.

Så neste gang vi sitter på pauserommet og ser en artikkel om hvordan vi som førskolelærer skal jobbe som ikke henger på greip, kanskje vi skal spørre oss. Hva gjør jeg for å bidra til å synliggjøre min jobb i barnehagen?

Programmet for konfernasen

Hjemmesiden for årets konferanse 

Velkommen

Hei alle sammen og velkommen skal dere være til Barnehagen.

Barnehagen er en blogg hvor du som leser kan få en liten smakebitt av barnehagelivet. Jeg skriver smakebit for som mange andre blogger vil mye av innholdet her bære preg av mine personlige meninger og  perspektiver rundt alt som dreier seg om barnehagelivet. 

Så hvem er nå jeg og hvorfor starte en blogg om barnehagelivet?

Jeg heter Yumi Gjærum og er utdannet førskolelærer. Jeg var ferdigutdannet 2006 ved Høgskolen i Oslo. Har jobbet til og fra i barnehage i over 11 år. Jeg startet som assistent og er for tiden ansatt som pedagogisk leder. 

Jeg starter denne bloggen hovedsakelig av egoistisk grunner. Jeg sulter etter et fora hvor jeg som pedagog kan gi utrykk for mine tanker knyttet til barnehage livet. Om det så må være dype og kontroversielle pedagogiske spørsmål eller frustrasjon over tutekopper som alltid lekker.  Jeg ønsker også å høre fra andre der ute, hva tenker dere om barnehagelivet? Jeg håper på mange innspill.